Her er et reisebrev fra foreldretur til Paris. 

Først må vi få takke Foreningen Tiltak med Geir i spissen for alt dere gjør for hele oss som familie midt i kaoset med vår kreftsyke sønn og alt det innebærer. Vi var så heldige å bli kjent med dere mens vår lille Peter ble behandlet for leukemi. Det flotte er at dere tenker på å glede hele familien, det syke barnet selv,søsken og oss foreldre. 

Gleden var derfor stor da Geir ringte og fortalte at jeg og mannen min i år fikk muligheten til å reise på foreldretur til Paris. Jeg holdt på å besvime der jeg sto mellom butikkhyllene og handlet mat da han ringte. Dette er lykkefølelse tenkte jeg . Da vi har 4 barn , hvorav faktisk 2 er alvorlig syke startet straks jakten på barnevakter.

31.mai, faktisk på min mann Kjetil sin bursdag satte vi oss på flyet til Paris. Geir hadde funnet er fantastisk vakkert og sentralt hotell til  oss. Været var fantastisk tre dager til ende. Vi nøt til det fulle å slentre rundt i gatene og nyte vakre Paris som vi aldri hadde opplevd sammen før.

Etter 5 år i beredskap med kreftbehandling og senskader , var det luksus å sove lenge, spise når vi ville og uten små barn rundt oss. Og minst ha tid til å pynte oss:) Middagslur, lange og sene middager, shopping og ikke minst tusle langs vakre Seinen fra cafe til cafe. Ligge i parken og spise baguetter og ta sightseeing buss og bare sitte å nyte. Herlig å kunne reise hjem til en gjeng barn som hadde savnet oss, og virkelig ha ladet batteriene våre.

Dette ga oss virkelig er pusterom i en tøff hverdag. Tusen takk igjen Geir og Foreningen Tiltak:)

 

[vc_row][vc_column][vc_single_image image=»738″ border_color=»grey» img_link_target=»_self» img_size=»full» alignment=»center»][vc_empty_space height=»40″][vc_column_text el_class=»ingress»]25. februar 2010 kom lille Sindre til verden med hastekeisersnitt. Han var hjertesyk og hadde Down syndrom, og ingen av legene på Rikshospitalet visste om Sindre var sterk nok til å leve utenfor magen. Han overrasket alle med en fantastisk styrke, skrek høyt og så interessert ut i verden med store blå øyne. Livet fikk en spesiell start siden vi så og si bodde på sykehuset i 2 mnd. Vi fikk være hjemme en liten mnd etter det, men hjertet til Sindre var svakt og trengte hjelp. Flere ganger ble vi hentet i ambulanse fordi Sindre var blå i ansiktet fordi han sluttet å puste. Sirener og hjertemedisin ble hverdagskost. (mer…)