[vc_row][vc_column][vc_single_image image=»738″ border_color=»grey» img_link_target=»_self» img_size=»full» alignment=»center»][vc_empty_space height=»40″][vc_column_text el_class=»ingress»]25. februar 2010 kom lille Sindre til verden med hastekeisersnitt. Han var hjertesyk og hadde Down syndrom, og ingen av legene på Rikshospitalet visste om Sindre var sterk nok til å leve utenfor magen. Han overrasket alle med en fantastisk styrke, skrek høyt og så interessert ut i verden med store blå øyne. Livet fikk en spesiell start siden vi så og si bodde på sykehuset i 2 mnd. Vi fikk være hjemme en liten mnd etter det, men hjertet til Sindre var svakt og trengte hjelp. Flere ganger ble vi hentet i ambulanse fordi Sindre var blå i ansiktet fordi han sluttet å puste. Sirener og hjertemedisin ble hverdagskost.[/vc_column_text][vc_column_text]Rett før Sindre ble 3 mnd gammel ble han hjerteoperert. Igjen visste vi ikke om han kom til å dø. Han våknet rolig etter operasjonen og så igjen ut på verden med de store blå øynene sine. Alt gikk komplikasjonsfritt. Han hadde fått en ny livsgnist og var enda sterkere nå som hjertet var reparert. Den tøffe starten Sindre fikk i livet ble for mye for pappaen hans. Han dro fra oss ganske tidlig. Idag har vi ingen kontakt. Etter det har Sindre og jeg tatt i mot flere utfordringer med Sindre sin styrke som inspirasjon og vi har vært motivert til å leve et godt liv. Vi har sloss oss gjennom mye. Jeg er så takknemlig for at vi fikk beholde livet. At jeg fikk beholde Sindre.
Våren 2011 ble jeg kjent med Geir i Foreningen Tiltak. Geir får meg alltid til å smile, med sin positive innstilling på livet, gode omsorg og humor. Han sa at det var på tide at jeg fikk leve litt for meg selv nå også. Har man et sykt barn lever man ikke for seg selv lenger. Tilbudene fra foreningen ga meg gode følelser i et liv der hverdagene er tunge. De ga meg noe å glede meg til, fordi jeg bare skulle benytte tilbudene hvis jeg kunne. Jeg kunne avlyse i siste sekund uten at det gikk ut over meg. Avlyse må man ofte når man har syke barn.
I april 2012 ble Sindre dårlig. Han fikk feber som kom og gikk uten sammenheng, var forkjølet hele tiden og sluttet å gå på bena sine.
2. mai våknet Sindre i skrikende smerter, vi dro inn på sykehuset, og jeg fikk svaret på hvorfor han hadde vondt; Han hadde fått akutt lymfatisk leukemi. Gutten min som allerede hadde vunnet over døden og sloss siden han ble født, måtte igjen ut i krig. Denne gangen mot kreft!
Behandlingstiden er 2,5 år og barna med downs tåler denne typen leukemi dårligere enn vanlige barn.
Hjertet mitt har vært så knust og jeg har ikke telling lenger på hvor mange tårer jeg har grått for barnet mitt. Hvor mange ganger jeg ikke visste om barnet mitt skulle dø. De første mnd i behand-ling gikk bra. De var vonde, men vi kom oss gjennom de. Cellegiften virket! I september fikk igjen Sindre motgang. En bivirkning som nesten aldri skjer. Han holdt på å dø av en tarmbetennelse som kom pga tre typer cellegift han fikk samtidig. Igjen sa en lege rett ut at hun trodde Sindre skulle dø. Mirakuløst ble han plutselig bedre og vi fikk fortsette behandling for kreften.
Høsten gikk fort og vi skulle feire jul så godt vi kunne. Vi gledet oss. Men igjen smalt det! Denne gangen skikkelig hardt! Sindre fikk svineinfluensa og dobbelsidig lungebetennelse, som førte til blodforgiftning og organsvikt. Gutten min satt oppe i sengen sin på a-hus og smilte 21. desember. Kvelden 22. desember hadde han blitt så dårlig så fort, at han ble lagt i respi-rator. Legene sa igjen “nå kan Sindre dø når som helst”. Jeg våket over barnet mitt både natt og dag. Natten til 1. juledag var da de trodde at det kom til å skje. Kreftbarna tåler ikke en blodforgiftning!
I all min sorg ringte jeg Geir og sa at Sindre dør nå. Støttende og gode Geir. Han er ikke bare leder for foreningen tiltak fra kl.8-16 en vanlig tirsdag, men også en støtte man så sårt trenger i tunge tider fordi han forstår deg.
Sindre lå i respirator i 2 uker mens han klamret seg fast til livet. Legene dro seg i håret fordi de ikke skjønte hvordan han fortsatt kunne være i live. Jeg kaller han bare Super-Sindre nå!
Igjen gikk det bra og takknemligheten for å leve er større enn noen gang.
Livet er fortsatt tungt, men Foreningen Tiltak gir oss små og store lyspunkt i en slitsom hverdag. I fjor hadde vi 220 inneliggede døgn på sykehus. Sindre tror nok at det er der han bor nå.
I mai fikk jeg dra til Paris. Noe jeg aldri trodde jeg kom til å få gjøre. Det er ikke så mange som skjønner hva man trenger når man har syke barn, men Foreningen Tiltak forstår.
Tusen takk for at dere finnes! Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for alt vi har fått og alt dere har gjort for oss.
Stor hilsen fra Super-Sindre & Kari[/vc_column_text][vc_empty_space height=»40px»][/vc_column][/vc_row]